
I Sjakkåpninger med Simen og Olga får du en innføring i den første fasen av et sjakkparti. Den kommer du ikke utenom, «åkke som».
Utgangsstillingen i sjakk er den samme i hvert parti. Man står der med sine offiserer bakerst og med bøndene foran, rustet til dyst. For dyst skal det bli. Det tar ikke lange tiden før brikkene braker inni hverandre, og da gjelder det å vite hvordan man skal håndtere sin arme av krigere. Hvis ikke kan det gå riktig ille knapt før du har kommet i gang. Der gjelder å komme godt ut.
Man deler gjerne et sjakkparti inn i tre faser – åpning, midtspill og sluttspill. Det er ikke noen klare skiller mellom disse, og faktisk gjelder de samme prinsippene i alle spillets faser. Det er sentrum og utvikling det handler om uansett.
Noen har den ideen at de skal lære seg noen konkrete åpninger eller noen trekk, men sjakk er altfor komplisert for det. Det er som om man skulle lære seg noen kule dansetrinn i cha-cha-cha. Du vil ikke komme langt med det på byen. Situasjonene vil alltid være ulike. Kunsten er å forstå hva man skal sikte mot. Hvilke prinsipper man skal følge. I dans handler det kanskje om flørt og å få den andre til å føle seg vel. I sjakk handler det veldig mye om sentrum og utvikling.
Om det er to sjakkbegreper du virkelig må huske på i sjakk er det nettopp disse to. Sentrum og utvikling. Det kan ikke gjentas ofte nok. Kontrollerer man midtbanen, som i sjakk er brettets fire sentrale felter, kontroller man fort vekk hele brettet. Da er det kort vei uansett hvor konfrontasjonen måtte oppstå. Sjakk er dessuten et lagspill. Det nytter ikke å veive rundt med en enslig brikke og håper den kan utrette mirakler. Man må ha hele troppen med. Først da får man skikkelig slagkraft. Det er enkelt og logisk. Sentrum og utvikling!
Det er forståelse vi forsøker å bygge opp i dette kurset. Vi vil at du skal lære deg å tenke selv og skape dine egne partier.
Vi ønsker også å vise hvordan verdens beste spillere tenker og forbereder seg foran sine partier. Når man snakker om sjakk som vitenskap er det åpningsfasen man tenker på.
Når Magnus Carlsen og Vishy Anand forbereder seg til VM-match er det åpningsfasen det jobbes mest med. Særlig Anand er ekstrem der. Han har pleid å ha et team av kanskje fem sterke stormestere til å jobbe for seg, og disse har jobbet knallhardt for å utvikle «teorien», som man kaller det.
«Teori» må puttes i anførselstegn, for det finnes ikke sannheter i sjakk. Heldigvis. Sjakk altfor komplisert for det. Vi har våre gigantiske baser med alle partier som tidligere er spilt i internasjonale turneringer. Per nå er denne på seks millioner partier omtrent, men den utvides stadig med kanskje tre tusen partier i uken.
Alle disse partiene er helt unike. Det tar ikke lange tiden før man gjør et trekk som aldri tidligere er spilt. For sjakkproffene er jobben da i første omgang å lære seg hva som tidligere er spilt og evalueringene av dette, og dernest å utvikle egne trekk. Verdens beste spillere er de som gjerne går foran og utvikler nye ideer. De er våre «ledesauer». Når en verdensstjerne har funnet ut noe spennende, vil gjerne flere hive seg på og teste ut ideen. På denne måten er teorien hele tiden i utvikling. Det som regnes for godt for hvit i dag trenger ikke regnes som godt for hvit i morgen. Ideer må testes i praksis, heter det seg.
Men man kommer også veldig langt med enkelt og logisk spill. Fokuser på sentrum og utvikling, og det vil aldri gå helt galt.
VIDEOLEKSJONER